Det var engang en liten by.....

av Frank Tverran
 

Nå hadde man tidligere stengt jernbanerestauranten og aviskiosken på perrongen så ingen skulle fristes til å gå av toget. Men nå hadde noen begynt å snakke om en direkte jernbane som skulle gå rett gjennom fjellet fra den store byen. Dette hørtes jo veldig skummelt ut, og en motstandsgruppe ble etablert helt ute i nabokommunen den veien toget skulle komme fra. Her måtte man være offensiv! Og jernbane ble det heller ikke, må vite.

Industrien hadde lenge vært på nedtur og man kunne til sin tilfredshet konstatere at alle militærleirene ble lagt ned. En del bevaringsverdige bygninger som fort kunne utviklet seg til severdigheter, ble revet ned og gjemt litt utenfor byen. Der kunne tømret råtne i all stillhet.

Samtidig forsøkte noen å etablere en småflyplass for hele landsdelen i den lille byen. Motstand mot dette krevde ekstra stor innsats og man hentet frem gode borgere og plasserte dem i aksjonskomiteer over hele distriktet. Flyplassen ble ikke noe av det heller, og de kunne puste lettet ut en stund.
 

Med stor presisjon hadde man greid å forurense en av fjordene bare for å holde krepsere og gjeddefiskende tyskere på god avstand. Under en trekkspillfestival hadde omsetningene i de lokale butikkene økt så voldsomt at det ble nødvendig å sette en stopper for slike arrangementer. Aldri mer denne type festivaler.

Det skulle bygges ny teatersal, og nå var selveste ordføreren frampå med målebåndet. Det var nemlig svært viktig at scenen ikke ble så stor at Riksteateret kunne komme. Det ville jo bare ha trukket folk fra hele omegnen. I den gamle kinosalen satt innbyggerne og rev ut skumgummi av setene hver gang de var der. Med vonde seter på kinoen, ville nok ingen komme! Selv hadde de med seg egne puter når de skulle på kino.

Pølsene til Vidar hadde allerede fra gammelt av vært et problem. Dette trakk folk ned i byens sentrum. Ikke var det så mye hjelp i at de solgte pølsene helt ute ved Steinsfjorden heller, for noen skulle helt inn til Hønefoss for å kjøpe dem. Men problemet løste seg heldigvis ved at pølsene ble å få kjøpt over hele landet, og dermed var ikke pølseproduksjonen noe problem lenger. Det var enklere den gangen de kvittet seg med det lokale bryggeriet. For dette hadde ikke rukket å bli landskjent.

Mange røde lys hjalp heller ikke i lengden

Noen galinger satte opp et telt i protest mot manglende scener, og begynte med revy. Inntil en hotellvegg! Forsmedelig nok var det utenbysfolk som eide hotellet, så dette fikk pågå noen uker hver sommer.

De fleste med forstand holdt seg unna stedet, men det ble en masse firmafester og Oslofolk som kom. Om noen år vil nok dette bli løst, tenkte de, for ting har alltid gått den veien i den lille byen. Som en prøveordning fikk man satt opp revyen i hovedstaden. Så slapp vi å få folk som kom rekende for å se det i den lille byen.

Ved en feiltagelse ble det satt opp et offentlig toalett i sentrum. I den begrensede åpningstiden fikk man narkomane til å oppholde seg der for å skremme vekk turister. Før bodde de narkomane langt utenfor byen, men nå hadde de fått plass i et hybelhus nærmere sentrum, slik at skremmingen skulle gå lettere til.

De få gratis parkeringsplassene som var igjen, la man avgift på, og for å sikre seg at man fikk noen av de dyreste parkeringsplassene i landet, lot man private parkeringsselskaper lede prisutviklingen på parkering. Så lente men seg litt tilbake og kunne konstatere at Jentebølgen trakk stadig færre deltakere og at forhåndsbestilling av billetter til Ølfestivalen dempet de mest impulsive øldrikkerne.

Til sin store forferdelse oppdaget man at det begynte å etablere seg ny virksomhet langs den veien de hadde lagt rundt den lille byen. Noen næringsdrivende gikk sammen med bystyret og sørget for at det bare var noen ytterst få lokale bransjer som skulle få etablere seg der. Dermed var en effektiv brems satt på for denne utviklingen.

 

Lobbyistgruppa "Nei til mer" hadde lyktes så bra med å få lagt ned militærforlegningene samt stoppet flyplassen, at de var gitt utvidede fullmakter til både å stoppe et planlagt motorsportsenter og å gi treforedlingsindustrien dødsstøtet.

Noen mente også at den gangen man hadde bompenger, da ble det brems på trafikken! Men skulle det være til noen nytte, fikk man firedoble bompengene. Ja, skulle ikke det ta lysten fra noen....?

Men så var det jo et dilemma, da - at bompengene ville få alle de til å bli i byen som tidligere reiste innover mot hovedstaden for å handle!

Dette kjøpesenteret i sentrum var blitt litt av en plage. Omsetningen - og følgelig antall mennesker i bysentrum - økte fra år til år. Det verste var at man ville bygge ut senteret! Fasadetegningene som ble lagt fram ble dømt nord og ned. Aksjonsgruppe ble dannet og underskrifter samlet for at man ikke skulle ødelegge "gamlebyen" med nytt og ekkelt. Men disse lure kapitalistene tegnet jammen seg om hele fasaden - en skikkelig strek i regningen. Så bystyret i den lille byen fant da ut at de måtte stille krav om kostbare vegløsninger rundt det nye bygget, alt i håp om å stoppe denne styggdommen.

Etter at det lokale fotballaget hadde gjort det uventet godt, kom det krav om ny fotballstadion. Mange så med gru på hva dette kunne bety av publisitet og folketilstrømninger. Det hjalp verken med underskriftslister eller falske velforeninger. Men de kom på at de hadde en naturverner som hadde gjort det skarpt den gangen de stoppet jernbanen. Så en mørk natt ble det satt ut både grønnspett, dvergspett, svartspett og flaggspett i området. Her var det bedre med en for mye enn en for lite.

Norge er etter Bern-konvensjonen forpliktet til å frede disse artene, og dvergspetten står på listen over truede arter i Norge. Det gikk jo ikke lang tid før dette ble "oppdaget" - en skikkelig brems for de fotballfrelste.

I håp om å skape mer kaos i trafikken, ble det dannet en hemmelig forening. Medlemmene avla en høytidelig ed på at de aldri mer skulle bruke blinklys og at de skulle skaffe tre nye medlemmer hvert år. Og du skal ikke bevege deg mye i den lille byen før du ser hvem som er medlemmer - og at de er mange!

Men nå SNUR det vel snart? Men hvilken vei snur det? Til det bedre eller verre? Og hva er bra, og hva er ille? Spør du deg - eller spør du meg? Skal vi ta en titt igjen i 2010?