Her er historien om Ringerikserten, den ur-norske erten fra Røyse og Ringerike.

Ringerikserten er en liten grønn ert som har vært dyrket på Røyse-halvøya på Ringerike i Hole kommune i uminnelige tider. Noen ganger i stor målestokk, og i andre tider i små mengder – til den helt ble borte i dyrkingen. Den kan beskrives som en grønn ert, selv om fargen varierer fra gul- til grønnfarger. Noen erter er også mørke i fargen.

Ikke en hvilken som helst ert…
Ringerikserten er et naturlig landbruksprodukt og er ikke foredlet i moderne laboratorier eller forskningsstasjoner. Ringerikserten er en annerledes ert og er lik sitt opprinnelige opphav og derfor smaker erten slik som erter smakte før i tiden. Den er lettkokt med fyldig og mild smak.

Fjertfri
I dag fryder flere seg over råvarer og matretter som har historisk forankring til gammel tid. Å bruke Ringerikserten som tilbehør til andre gode råvarer på matbordet, skaper god stemning. Siden Ringerikserten gir minimalt med luft i magen, kan erten også serveres i finere selskap. Noen medier har derfor betegnet erten som ”fjertfri”.

Overlevd fra gammel tid
Med sine historiske og geografiske røtter er Ringerikserten ”mat som forteller en historie”. Gamle folk på Røyse kan fortelle at Ringerikserten ble brukt i stort monn både til mennesker og dyr. Den gangen var Ringerikserten en viktig og lønnsom landbruksvare. Sågar ble erten iblandet havre og brukt til oksefôr for å få dyra store og fete.

Erten ble ”gjenoppdaget”
Etter den 2. verdenskrig ble erten helt borte fordi mer moderne sorter ble importert og overtok plassen. Erter på boks ble ofte foretrukket av forbrukerne. Etter 1945 var også Norge inne i en landbrukspolitisk utvikling hvor mange lokalpregede produkter gikk tapt.
Men noe helt spesielt skjedde på 1950-tallet. Det viste seg likevel at Ringerikserten på mirakuløst vis hadde overlevd! En ung gutt i konfirmasjonsalderen fant en papirpose på 2-3 kilo erter mens han lekte på loftet på gården på Røyse. Han løp ned til faren som fortalte sønnen sin at han hadde gjemt erteposen der under krigen. De gikk ut og sådde ertene. Disse spirte – og Ringerikserten var reddet for ettertiden!