Det står alltid et tog. Da vi var relativt yngre, hadde NSB slagordet at det alltid gikk et tog. Det var i de dager da vi syntes STATSbanene like gjerne kunne hete STASbanene.

I vår barndoms sommere ble vi årlig utstyrt med billett til nordgående tog fra Hamar til Trondheim med overgangsbillett til Nordlandsbanene endestasjon. Med andre (forklarende) ord: Togreise til bufferen i Bodø var en årlig øvelse i oppveksten vår. Vi har mye å takke NSB for. Nordgående tog førte oss til voksenlivets første jobb som lærer.

Bodø ble et sentralt knutepunkt på vegen til det såkalte voksenlivet vårt. Det var altså fordi vi nær sagt på hele 1960-tallet hadde som en årlig øvelse enten å mønstre på lokalbåten til de ytterste skjær i Lofoten eller på Hurtigruta til Tromsø, Skjervøy eller Kirkenes.

Med tog som medgift

Da vi i 1971 fridde til ei vakker og snill Holejente og lot oss tvangsgifte kirkelige for å stifte familie, hadde vi som medgift entusiasme for tog. Men så rammet den såkalte moderniseringa NSB. Brushaner slettet logoen Det bevingede hjul og erstattet det med noen streker som på et vis er et naivistisk uttrykk for Det bevingede hjul. Siden ble NSB partert av brushanene til NSB og Jernbaneverket. Det har ført til at vi i sinne og frustrasjon skriver giftig: DET STÅR ALLTID ET TOG (også kvinnetog, se nederst i artikkelen).

Da vi (særlig jeg) har angst mot automobiler - de oppfører seg som ulver - sverger vi likevel standhaftig til tog som framkomstmiddel, indoktrinert som vi er med at TOG ER TINGEN gjennom oppvekst i jernbanebyen Hamar - et knutepunkt for Dovrebanen og Rørosbanen. Og ikke nok med det - vi hadde jernbanemuseet som lekegrind helt til museumspersonalet grep inn og låste dørene til stallen som huset Dovregubben og kongevogna..

Hurra for Karlsson på perrongen

De siste åra har vi latt få anledninger til å gå fra oss for å si LOOK TO SWEDEN når det gjelder togsatsing. Svenskene har satset skikkelig på tog. Men i årets vinterferie ble dessverre det svenske gudebildet knust da vi ble utsatt for et togkaos som vi ennå ikke har opplevd i Norge..

Etter å ha blitt utsatt for fire timers forsinkelse fra Oslo til Stockholm lørdag 21. februar, ble returen 24. februar bare en og en halv time forsinket fra Stockholm og totalt tre og en halv time til destinasjon Oslo. Vi innfant oss i god tid på perrongen til spor 12 a for å sette oss på plass 42 i vogn 12. Det var først da Magnus Karlsson fra SJ møtte opp på perrongen i Stockholm for å informere oss (les. Dempe ned gemyttene) om problemer med toget og forsinkelser,  SJ fikk et menneskelig og  hyggelig ansikt. Det var kaldt på perrongen. Karlsson tok oss med innendørs og  holdt humøret vårt oppe enda toget skulle ha gått 14.25. Vi lot det gå sport i ventetida og noterte de stadige utsatte avgangstidene vi fikk opp på tavla.

- Minns du Jonny Nilsson? sa Karlsson.
- VM i Karuizawa 1963! 15.33.00 på 10.000 meter. Han knuste Norges VM-håp og Kupperns nå 50 år gamle 15.46.6 i ett jafs, svarte vi. Dermed innledet vi en mimring som bare gamle skøyteentusister kan utføre..
- Du skal komme deg av gårde til Oslo før klokka viser 16-tallet, sa Karlsson.
- Skal vi vedde?
- Ja, sa Karlsson og vant rødvinsflaska vår.
- 15.51.32 ruller tog 664 ut fra Stockholm C med kurs for Oslo. Det ankom tre minutter før midnatt. Da var siste bussen til Hønefoss gått.

God helg! Og tenk på Kvinnedagen 8. mars på mandag. Det har gått noen kvinnetog på den datoen i Hønefoss. Men nå er visst også de innstilt nøyaktig 100 år siden dagen blei innstifta. Skal tru om det finns noen kvinns som kan manne seg opp til å få et tog til å gå på mandag?