For 35 år siden ble det her til lands forbudt å reklamere for tobakk. For 25 år siden ble det tatt til orde for røykeforbud på offentlige steder, og nå gjemmes tobakken i butikkene. Alt dette for å beskytte oss mot død og fordervelse.
 Det mangler ikke gode grunner for å la være å røyke. Fakta viser at om lag halvparten av dem som røyker hver dag i flere år, dør av sykdommer som skyldes tobakken. Studier viser også at dem som røyker daglig i gjennomsnitt svir av ti eller flere år av livet sitt i forhold til ikke-røykere. En av fire av dem som røyker hver dag forkorter livet sitt med opp til 25 år. Da må det være noe med vanerøykere som ikke tror de driver aktiv dødshjelp. For det må være noe nær toppen av optimisme å tru at nettopp de ikke er en del av gruppa som dør på grunn av røyking.
Det appellerte til den unge fornuften min og gjorde i sin tid inntrykk på meg da jeg for over 50 år siden var på Aulestad og fikk se og høre om et rom Bjørnstjerne Bjørnson kalte grisehuset. Bare i dette rommet fikk besøkende røyke. Han gjorde imidlertid ett unntak. Bjørnson satte utrolig pris på Alexander Kielland, og unntok ham røykeregimet på Aulestad.
- Heller tåle røken hans enn å unnvære hans selskap, sa Bjørnson.
Bjørnsons innredning av et røykerom, var nok ikke så framsynt at han så hvilken dødelig fare nikotinen representerte. Det var nok heller askesøl og lukt som lå til grunn for røykeforbundet. Men det fikk altså være grenser. Totalforbud kunne han ikke opprettholde. I anledning restaureringa av Aulestad ble jeg nylig minnet om denne historien og andre røykehistorier trenger seg på - historier som går på tvers av all fornuft, historier som viser suverene antiautoritære holdninger til et omfattende røykeforbud. Ja til og med at røyking har reddet et liv Holebygda! Dilemmaet er at røyking har noen positive sider.
For å starte med sistnevnte historie. Det var tilbake på 1980-tallet før gatelysenes tid langs daværende E68 i Hole. Det var vinter og mørkt og glatt da en sambygding skulle av bussen. Bussen stoppet, og mannen steg av. Før utkjøringa av busslomma bråbremsa sjåføren. I det passasjeren hadde gått av bussen, sklei han under bussen. Men fordi han samtidig tente en røyk, så sjåføren i speilet at ilden fra lighteren forsvant under bussen. Vi hoppet ut for å se hvilken tilstand karen var i. Han levde i beste velgående og takket for at røyken hadde reddet livet hans.
Noen år seinere sto vi i Vardø og venta på bussen til Vadsø og kjente behovet for å gå på et visst sted før bussavgang. På samfunnshuset rett ved var det mulighet for det. Nå viste det seg at det var bingo i husets storsal, noe vi luktet oss til. Det overrasket oss og vi måtte spørre om det ikke var røykeforbud.
-Jo, vi hører at dæm sier det der sør, svarte ei dame suverent.
Omtrent på samme tida var vi på det nedlagte fiskeværet Grip og lot oss lede inn i skolestua som var blitt kafé. Pultene var utstyrt med askebeger. Like forundra som vi hadde vært i Vardø, måtte vi spørre om ikke røykeforbudet gjaldt. Svaret fra dama bak kakedisken var at de som ikke tålte røyk, kunne gå ut.
Slik var det også da jeg ble bedt på rakafisklag oppunder jul. Vertinna ville at jeg skulle ta med en sigar for å gjenskape den stemninga og lukta hun hadde fra barndommen sin. Det øvrige selskapet protesterte til ingen nytte. De som ikke kunne tåle sigarduften, fikk beskjed av vertinna å sette seg på verandaen under seansen. Sigaren varte lenge, og heldigvis var det mildt denne desemberkvelden. For øvrig skal ikke en sigar røykes, men nytes. Med en viss optimisme hevder vi det. Vi har visst allerede fortrengt hva vi skrev innledningsvis i denne artikkelen.
|
Røykingas dilemma
