Bok: Utan språk for kjærleik
Forfatter: Margreth Olin
Forlag: Oktober
Utgivelsesår: 2026
Sjanger: Roman
Språk: Nynorsk
Omfang: 344 sider

En kvinne har mistet mannen sin og levd alene med sorgen i fem år. Barna er blitt ungdommer, og livet har på mange måter gått videre – bare ikke for henne. Så møter hun igjen barndomsvennen som alltid har hatt en særegen plass i livet hennes. Han ble kalt «Vandrepokalen» og var den fineste gutten i bygda. Nå oppstår spørsmålet om det endelig kan bli de to.

Utgangspunktet er godt. Her finnes stoff til en sterk roman om sorg, ensomhet og skyldfølelsen som kan følge når et menneske begynner å lengte etter nærhet igjen. Hvor lenge skal man være trofast mot en som er død? Er det mulig å elske på nytt uten å forråde det som var? Og hva skjer når ungdommens uforløste forelskelse vender tilbake i voksen alder?

Margreth Olin skriver med stor sans for natur, kropp og stemninger. Landskapet på Vestlandet er ikke bare en bakgrunn for fortellingen, men en del av personenes følelsesliv. Fjorden, været, gården og avstandene mellom bygda og Oslo speiler avstanden mellom de to hovedpersonene. På sitt beste har språket en poetisk kraft som gjør sorgen og lengselen fysisk merkbar.

Olin lykkes også med å skildre motsetningen mellom ønsket om å gi seg hen og frykten for hva det kan føre til. Hovedpersonen vil videre, men klamrer seg samtidig til det livet hun har mistet. Hun ønsker nærhet, men trekker seg unna når den blir mulig. Denne uroen er romanens mest interessante side.

Problemet er at de samme følelsene og spørsmålene blir behandlet igjen og igjen. Hovedpersonen lengter, tviler, trekker seg tilbake, kjenner begjær og begynner på nytt å gruble over forholdet. De to nærmer seg hverandre, men forholdet bringes stadig tilbake til omtrent det samme punktet. Etter hvert oppstår en følelse av at fortellingen står stille, selv om sidene fortsetter å komme.

Gjentakelsene tilfører sjelden nye perspektiver. Vi får flere formuleringer og stemningsbilder, men ikke nødvendigvis større innsikt i personene. Det som først virker intenst og sårt, mister gradvis kraft fordi det gjentas så ofte. Når lengselen beskrives for mange ganger, blir den ikke sterkere. Den blir tvert imot mer fjern.

Dette førte til at en del av sidene ble skumlest. Ikke fordi temaet er uinteressant, men fordi leseren allerede har forstått konflikten. Vi vet at hun sørger. Vi vet at hun frykter å elske igjen. Vi vet at tiltrekningen mellom barndomsvennene er sterk, og at deres valg av bosted står i veien for et enkelt samliv. Romanen fortsetter likevel å kretse rundt disse erkjennelsene lenge etter at de er etablert.

Olin er en erfaren filmskaper, og det merkes særlig i de billedskapende naturskildringene og i enkelte sterke enkeltscener. Men en roman trenger også fremdrift, utvikling og en redigering som skiller mellom det som utdyper, og det som bare gjentar. Her kunne teksten med fordel vært strammet kraftig inn.

Det er synd, for kjernen i fortellingen er både gjenkjennelig og menneskelig: Et voksent menneske som etter et stort tap forsøker å finne tilbake til kroppen, begjæret og troen på at livet fremdeles kan romme kjærlighet. I en kortere og mer konsentrert roman kunne denne historien fått langt større slagkraft.

Utan språk for kjærleik har vakre partier, et levende landskap og en hovedperson med en sorg det er lett å forstå. Men med sine 344 sider krever romanen mer tålmodighet enn historien kan forsvare. Den kunne vært skrevet på halve plassen – og sannsynligvis blitt dobbelt så sterk.