For tusenvis av små enkeltpersonsforetak — håndverkere, fotografer, frilansere og småbutikker — har hverdagen vært både oversiktlig og effektiv. Et regneark, litt sunn fornuft og noen timer i kvartalet med tallføring har holdt i massevis. Nå skal denne fleksibiliteten bort. Med de nye kravene må selv den minste næringsdrivende enten kjøpe dyre bokføringsprogrammer, eller skaffe seg ekstern regnskapsfører. For mange betyr det flere tusen kroner i året — penger som kunne vært brukt på å skape verdier, ikke papirarbeid.
Regnskap Norge, som representerer nettopp de profesjonelle regnskapsførerne, jubler i en utsendt pressemelding. De priser regjeringens initiativ og lover «forenkling» for næringslivet. Det er forståelig. For bransjen selv representerer dette en gullgruve. Men for de små foretakene som hittil har klart seg fint på egne bein, føles «forenklingen» som et tvangsgrep forkledd som modernisering.
Regjeringen sier den vil kutte unødvendig byråkrati. Likevel er resultatet for mange småbedrifter det motsatte: mer rapportering, nye programkrav, og avhengighet av eksterne aktører. Det er byråkratiets selvforsterkende sirkel — der man forenkler på papir, men kompliserer i praksis.
En virkelig forenkling ville vært å respektere forskjellene i norsk næringsliv. Et enkeltpersonsforetak med noen få fakturaer i året trenger ikke samme systemer som et konsern med hundre ansatte. Et minimumskrav burde vært at staten også tilbød en gratis, enkel løsning — uten lisenskrav, oppdateringspakker og nye kostnader.
Jonas Gahr Støre snakker varmt om konkurransekraft. Men konkurranseevne skapes ikke med påtvungne regnskapsprogrammer. Den skapes når små næringsdrivende har tid til å jobbe — ikke til å lære seg nye systemer diktert fra et regjeringskontor.



