To ord med forskjellig utgangspunkt

La oss begynne med språket selv. Hva betyr egentlig ordene «problem» og «utfordring»?

Ifølge Bokmålsordboka er et problem en vanskelighet som krever målrettet innsats for å overvinnes. Det kan også være en uløst oppgave eller et vanskelig spørsmål.

Ordet kommer opprinnelig fra gresk, via tysk og fransk, og har sammenheng med noe som blir lagt fram til behandling eller løsning.

En utfordring defineres på sin side som det å utfordre, eller som noe som krever kamp og hardt arbeid for å overvinnes. Her oppgir ordboka også «problem» og «vanskelighet» som synonymer.

Rent språklig er det derfor ikke galt å bruke ordene om hverandre. Betydningene overlapper hverandre, og begge ordene kan være riktige i samme sammenheng.

Men det betyr ikke at ordene alltid uttrykker det samme.

Et problem beskriver gjerne en tilstand eller en vanskelighet som eksisterer. En utfordring retter i større grad oppmerksomheten mot det som må gjøres for å håndtere situasjonen.

Vi kan illustrere forskjellen slik:

En kommune har brukt 50 millioner kroner mer enn den har hatt inntekter til. Det er et økonomisk problem.

Utfordringen er å finne ut hvordan kommunen skal dekke underskuddet og unngå at det skjer igjen.

En pasient får ikke den behandlingen vedkommende har krav på. Det er et problem.

Utfordringen for helsevesenet er å organisere tjenesten slik at pasienten får nødvendig hjelp.

Her har vi altså to ord som utfyller hverandre. Det ene beskriver hva som er galt. Det andre peker mot innsatsen som kreves for å gjøre noe med det.

Det er en nyttig språklig forskjell, selv om den ikke er noen absolutt grammatisk regel.

Når språket blir en motesak

Det er vanskelig å overse hvordan «utfordring» har fått en sentral plass i offentlig språkbruk.

Særlig i administrasjon, politikk, næringsliv og ledelse kan ordet oppfattes som tryggere og mer konstruktivt enn «problem».

En bedriftsleder som forteller at selskapet har store problemer, kan skape uro blant ansatte og kunder. Hvis vedkommende i stedet snakker om utfordringer, høres situasjonen straks mer håndterbar ut.

Det samme gjelder en kommunedirektør som må forklare hvorfor eldreomsorgen ikke fungerer som forutsatt.

Å si at kommunen har «utfordringer knyttet til tjenestetilbudet» gir et annet inntrykk enn å si at eldre mennesker ikke får den hjelpen de trenger.

I det første tilfellet høres det ut som en administrativ oppgave. I det andre beskriver man konsekvensen for menneskene det gjelder.

Dette er et eksempel på det språkforskere omtaler som en eufemisme: et mildere eller mer forskjønnende uttrykk som brukes i stedet for et som kan oppfattes som ubehagelig.

Det er ikke nødvendigvis galt. Vi bruker slike omskrivninger hele tiden, blant annet av hensyn til høflighet og omtanke.

Men når omskrivningene blir en vane, kan det oppstå et problem. Eller skulle vi kanskje si en utfordring?

Det avgjørende spørsmålet er om ordvalget gjør situasjonen lettere å forstå, eller om det tilslører alvoret.

Det er heller ikke dokumentert her at «utfordring» faktisk har fortrengt «problem» i norsk språk som helhet. En slik påstand ville kreve en systematisk undersøkelse av språkbruken over tid. Inntrykket av at ordet er blitt moderne, er likevel et interessant utgangspunkt for debatt.

Den positive tenkningens språk

Hvorfor foretrekker vi så ofte å snakke om utfordringer?

En mulig forklaring ligger i forestillingen om at måten vi omtaler vanskeligheter på, også påvirker hvordan vi møter dem.

Et problem kan oppleves som noe negativt, kanskje til og med håpløst. En utfordring kan derimot framstå som en oppgave som lar seg mestre.

Det ligger en form for optimisme i ordet.

Den som står overfor en utfordring, blir nærmest invitert til handling. Vedkommende skal finne løsninger, mobilisere ressurser og komme styrket ut på den andre siden.

En slik tankegang kan være verdifull.

En student som strever med matematikk, kan ha nytte av å se vanskelighetene som utfordringer som kan overvinnes gjennom øvelse.

En idrettsutøver som møter en sterkere motstander, har kanskje ikke et problem, men nettopp en utfordring.

Likevel finnes det en grense for hvor langt denne positive språkbruken bør trekkes.

For en familie som mister hjemmet sitt i en brann, er situasjonen langt mer enn en utfordring. For en person som mister arbeidet og ikke kan betale regningene, kan økonomien være et alvorlig problem.

Å omtale enhver vanskelig livssituasjon som en utfordring kan oppfattes som en bagatellisering av menneskers faktiske lidelser.

Ikke alle problemer lar seg løse gjennom en positiv innstilling. Noen krever penger, politiske beslutninger, omfattende samfunnsendringer eller hjelp fra andre mennesker.

Og noen problemer lar seg rett og slett ikke løse.

Et filosofisk spørsmål om virkeligheten

Her beveger vi oss fra grammatikken og over i filosofien.

Språket er ikke bare et redskap for å beskrive verden. Det påvirker også hvordan vi tenker om den.

Når vi gir noe et navn, trekker vi samtidig oppmerksomheten mot bestemte sider ved fenomenet.

Kaller vi en situasjon et problem, retter vi oppmerksomheten mot det som ikke fungerer.

Kaller vi den en utfordring, retter vi oppmerksomheten mot muligheten for å gjøre noe med den.

Begge perspektivene kan være nyttige, men de er ikke identiske.

Filosofen Ludwig Wittgenstein var opptatt av hvordan ordenes betydning henger sammen med måten de brukes på. I denne sammenhengen kan tankegangen hans minne oss om at ordenes praktiske funksjon er minst like interessant som ordbokdefinisjonene.

Når en politiker velger å omtale et alvorlig samfunnsproblem som en utfordring, er det derfor interessant å spørre hva ordvalget gjør med vår forståelse.

Blir vi bedre i stand til å finne løsninger?

Eller blir det vanskeligere å se hvor alvorlig situasjonen faktisk er?

Et beslektet filosofisk spørsmål handler om forholdet mellom virkelighet og beskrivelse.

Hvis et sykehus har for få ansatte til å gi forsvarlig behandling, endres ikke virkeligheten ved at ledelsen kaller det en bemanningsutfordring.

Pasientene får ikke bedre behandling av den grunn.

Ordvalget kan kanskje påvirke motivasjonen til dem som skal finne løsninger, men det erstatter ikke handling.

Det er forskjell på å endre måten vi tenker om et problem på og å endre selve problemet.

Når ordene blir en ansvarsfraskrivelse

Det finnes også en politisk og moralsk side ved denne språkbruken.

Et problem kan ha en årsak. Noen kan ha tatt feil beslutninger, forsømt sitt ansvar eller unnlatt å gripe inn.

En utfordring framstår lettere som noe vi ganske enkelt er blitt stilt overfor.

Forskjellen kan virke beskjeden, men den kan være betydningsfull.

Tenk på en kommune som har forsømt vedlikeholdet av en skole gjennom flere tiår. Til slutt må bygningen stenges.

Hvis kommunens ledelse forteller at den nå står overfor «store bygningsmessige utfordringer», blir oppmerksomheten rettet mot situasjonen som må håndteres.

Men hvis ledelsen sier at kommunen har et alvorlig vedlikeholdsproblem som skyldes mange års manglende prioriteringer, reises også spørsmålet om ansvar.

Utfordringen beskriver oppgaven som ligger foran oss.

Problemet åpner i større grad for spørsmålet om hvordan vi havnet der.

Dette betyr ikke at ordet «utfordring» i seg selv innebærer noen ansvarsfraskrivelse. Det avgjøres av sammenhengen og hvordan det brukes.

Men i offentlig kommunikasjon bør vi være oppmerksomme på at forskjønnende språk kan gjøre kritiske spørsmål mindre synlige.

Har vi blitt redde for negative ord?

Kanskje handler denne utviklingen også om vår tids forhold til det negative.

Vi vil gjerne framstå som løsningsorienterte, positive og handlekraftige.

Ingen ønsker å bli oppfattet som en som bare ser problemer.

I arbeidslivet kan det nærmest være et ideal å møte enhver vanskelighet med entusiasme. En ny oppgave skal være spennende. En omorganisering skal gi muligheter. En nedbemanning skal helst omtales som en nødvendig omstilling.

Men det er ikke negativt å erkjenne at noe er galt.

Tvert imot er problemforståelse ofte det første skrittet mot en god løsning.

En lege må identifisere hva som feiler pasienten før behandlingen kan begynne.

En mekaniker må finne feilen før bilen kan repareres.

En politiker må forstå hvorfor en samfunnsordning svikter, før vedkommende kan foreslå endringer som virker.

I alle disse tilfellene må vi først erkjenne problemet. Deretter kommer utfordringen: å løse det.

Det kan faktisk være langt mer konstruktivt enn å forsøke å formulere bort det ubehagelige.

La oss beholde begge ordene

Det norske språket blir ikke rikere av at ett ord systematisk erstatter et annet bare fordi det siste høres mer moderne eller positivt ut.

Vi trenger ordet «utfordring». Det beskriver godt situasjoner der vi møter motstand, blir satt på prøve eller må mobilisere innsats.

Men vi trenger også ordet «problem».

Det er et presist, ærlig og fullt brukbart ord.

Problemer er ikke noe vi skal skamme oss over å ha. De finnes i privatlivet, i arbeidslivet og i samfunnet.

Noen er små. Andre er store. Noen kan løses på fem minutter, mens andre kan kreve innsats gjennom flere generasjoner.

Vi bør derfor ikke slutte å snakke om problemer. Vi bør heller bli flinkere til å beskrive dem.

For hvis vi ikke våger å kalle et problem ved dets rette navn, risikerer vi også å miste forståelsen av hva som faktisk må gjøres.

Kanskje er den mest presise formuleringen nettopp denne:

Vi har et problem. Utfordringen er å løse det.

Og dersom noen mener at denne formuleringen er problematisk, får de heller se på det som en utfordring.

Denne artikkelen er AI-støttet etter å ha blitt gitt i oppdrag å vurdere begge ordene ut fra gramatikk, moteord og filosofi. Deretter er den gjennomlest og korrigert av redaktør.