For det første er behovet udiskutabelt: Antallet dødsfall i Norge er forventet å øke betydelig i takt med at befolkningen eldes. Flere krematorier vil bli nødvendige for å opprettholde en verdig og effektiv gravferdspraksis. Likevel svarer regjeringen med utsettelser og henvisninger til fremtidige utredninger, mens presset på dagens krematorier fortsetter å vokse.

Det mest betenkelige er likevel prinsippet: Hvorfor skal det være forbudt for private aktører å tilby kremasjon, så lenge virksomheten er underlagt de samme strenge krav til etikk, sikkerhet og verdighet som offentlige instanser?

Vi trenger ikke å gå for å finne eksempler. I Sverige, Danmark og Tyskland eksisterer det en rekke private eller semi-private krematorier som opererer med høy profesjonalitet og i tett samspill med kommunale eller kirkelige aktører. I Storbritannia står private aktører for en betydelig andel av kremasjonene, uten at det går på bekostning av verdighet eller kvalitet. Tvert imot har konkurransen i mange tilfeller løftet både standard og tilgjengelighet.

Det bør også være grunn til å minne om at en kremasjon er en personlig og emosjonell handling, og at de etterlatte bør ha rett til å velge hvor og hvordan seremonien skal skje – innenfor lovens rammer. At statens monopolisering av døden fortsatt tas for gitt, er både gammeldags og problematisk.

Om regjeringen virkelig ønsker verdighet og orden, bør den åpne for flere aktører – ikke færre. Et oppdatert regelverk kan og bør inkludere private tilbud, underlagt offentlige krav til standard og tilsyn. Alt annet er intellektuelt dovenskap forkledd som verdipolitikk.

Når døden nærmer seg, fortjener vi frihet – ikke byråkratisk tvang.